Peter Nicolai Arbo og tre historiske øyeblikk

Da Olav Trygvason i år 995 gikk i land på Moster etter mange år i utlendighet, forutså han ikke at han skulle bli husket for det 865 år seinere. Heller ikke at han skulle spille en rolle i et havarert bokprosjekt akkurat like mange år etter landstigningen. Det er ikke så rart. Han hadde i årevis satset all sin oppmerksomhet om det å bli konge i hjemlandet. Men landstigningen på øya Moster skulle bli husket; hans kroning i Nidaros i 997 likeså.

Av dem som husket det, var både Snorre Sturlasson og Peter Andreas Munch, men vi ser bort fra disse samvittighetsfulle historieskriverne og går heller direkte til den historieinteresserte forleggeren Christian Tønsberg i Christiania. Fra sitt forlag ville han bidra til byggingen av Norge som på 1800-tallet skulle opp og fram. «Nasjonsbygging» ble dette seinere kalt.

Leseferdigheten var jevnt over ikke all verden i Norge ved de tider. Chr. Tønsberg forsto tidlig bildets kraft og makt og dermed dets effekt. I det temmelig bildefattige samfunnet mente han derfor at nasjonsfølelsen kunne nås raskere og bredere ved i større grad å ta i bruk bildet som propagandamedium. I perioden 1848 – 1879 utga han 10 bokverk med illustrasjoner som var ment både å spikre nordmenns nasjonalfølelse og å gi utlendinger klar beskjed om at nye Norge var å regne med.

Nettopp i 1850-årene hadde det i offentligheten meldt seg et talent som Tønsberg så potensialet i. Den nyutdannede tegner og maler Peter Nicolai Arbo fra Gulskogen i Drammen var ung og ganske ubeskrevet, men allerede anerkjent som en begavelse på det tidspunkt. Tønsberg fikk ideen om å utgi et bildeverk med motiver fra hendelser i den norske historien. Arbo hadde tidlig erklært seg som historiemaler og fant Tønsbergs idé interessant. De gjorde en avtale, og i september 1859 år kunne forleggeren gjennom annonser i de store avisene rundt Christiania gå ut til folk med følgende:

 

Vi ser her at Tønsberg tenkte seg et antall av 12 motiver som Arbo skulle utføre. Hvert bilde skulle følges av en tekst på norsk, tysk og engelsk skrevet av P. A. Munch. En tysk litograf skulle overføre Arbos akvareller til litografiske steiner, og bildene skulle i gode farger trykkes i et større opplag. Bildene skulle utgis ett for ett. Hvert bilde med tekst (kalt et ‘hefte’) skulle koste 1 spesidaler, alle til sammen – 3 spd. Alt var klart for å tegne abonnement (subskripsjon). For å piske opp stemningen bekostet Tønsberg en PR-kampanje i forskjellige aviser på Østlandet fram mot jul 1859. Tanken var at det i første omgang skulle utgis tre hefter for å måle etterspørselens temperatur.

Historikeren. Ingen var mer egnet til å skrive tekstene i den påtenkte utgaven enn århundrets ledende historieprofessor, Peter Andreas Munch. Han hadde sett for seg å skrive det norske folks historie fram til reformasjonen. Han fikk Christian Tønsberg med seg som forlegger, og i 1851 startet utgivelsen av Det norske Folks Historie. Munch hadde imidlertid ikke hele verket ferdig da han døde i 1863. Tønsberg tenkte seg at Billeder af Norges Historie skulle være en ‘folkeutgave’ av Munchs sprenglærde verk. Nå var heldigvis Munch også språkmann og hadde et svært bevisst forhold til muntlig og skriftlig norsk. Da det første heftet forelå, så man at han skrev teksten i et språk som lå nærmere det norske talemålet enn det danske skriftspråket som folk midt på 1800-tallet nok var forberedt på å måtte lese.

 

«Olaf Trÿgvasöns Ankomst til Norge». Utgivelsen lot vente på seg, men det ble arbeidet godt i kulissene utover vinteren/våren 1860, så Morgenbladet kunne endelig 17. mai melde at første bilde nettopp var presentert. Avisa som tidlig også hadde fått se original-akvarellen, skrev fyldig om begge. Derimot var Snorre Sturlasson nokså ordknapp om ilandstigningen. I en utgave av ‘Snorre’ fra 1980 heter det bare: «Olav seilte øst over havet, og kom seilende av hav ytterst på Moster, der gikk han først i land i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land.»

P.A. Munch hadde tatt forskningen mange steg videre og kunne boltre seg i oppgaven han hadde fått. Om selve bildemotivet fortalte han at øyeblikket var viktig for kristendommens innføring til Norge, og at det var Olav selv som hadde plantet korsbanneret i bakken. I teltet var han blitt tatt imot av biskop Sigurd, omgitt av prester, klar til å holde den aller første messe i Norge. Mannen i den mørke kappen var en av Olavs trofaste venner, Tore Klakka; de foran var Olavs følge og arbeidende skipsfolk. – Vi legger merke til at Munch med formen Olaf legger seg tett opp til den norrøne formen Olafr. Vi ser også at Arbo/Winkelmann benytter formen Trÿgvasön, mens Munch i sin tekst skriver Tryggvesøn.

Kunstneren. Peter Nicolai Arbo var født på Gulskogen gård i 1831. Faren het Christian Fredrik og var utdannet cand. philos. I sønnens oppvekst og skolegang var han overlærer («lektor») på Drammens lærde Skole. Vi tenker oss at han også var sønnens lærer og dermed drillet den unge Peter Nicolai i norsk historie både hjemme og på skolen. Tenåringen hadde nok inntatt et betydelige antall doser norsk historie da han sto på terskelen til voksenlivet. Annerledes kan vi ikke forstå bakgrunnen for at PNA (som etter hvert ble en mye brukt signatur) snart erklærte seg som ‘historiemaler’, og at denne bakgrunnen gjorde Tønsberg trygg på at han hadde hyret riktig person til å male de tre akvarellene.

Akkurat når Tønsberg og Arbo gjorde sin avtale, skal være usagt, men vi vet at Arbo ganske tidlig hadde gitt seg i kast med Munchs ferske storverk. I et brev 15. februar 1855 fra Düsseldorf til sin mor på Gulskogen skrev han at han leste Det norske Folks Historie som en av de andre norske der nede var blitt tilsendt fra Norge, og at det «gleder meg meget dermed». Dog syntes Arbo om boka at «den er noe vidløftig især i sine kronologiske undersøkelser». – Vidløftig? Det tydet vel på at en folkeutgave var nødvendig.

«Olaf Trÿgvasön kaares til Norges Konge». Bildene hadde Tønsberg lovt å utgi hver tredje måned, så da utgivelsen av det andre heftet ble meldt i Christiania Intelligenssedler én måned seinere, 15. juni, var han helt i rute med oppsatt skjema. Vi leser at Snorre er nøktern: «Olav Trygveson ble tatt til konge over hele landet på et alment folketing i Trondheimen, han skulle ha landet slik som Harald Hårfagre hadde hatt det. Da sprang de opp, hele den store almuen som én mann, og ville ikke høre tale om annet enn at Olav Trygveson skulle være konge.»

Om bildet kan Munch fortelle at det er kongen som står på steinen i midten og mottar kronen av en gammel lagmann. Til venstre ses kongens følge med korsbanneret, samt Olavs hund Vige. Til høyre sitter noen fortsatt mistenksomme bondehøvdinger, blant dem Jernskjegge fra Opphaug og Styrkar fra Gimse. Bak står den ganske unge bueskytteren Einar Tambarskjelver. Bakgrunnen dannes av den begeistrede allmuen.

 

Litografen. Winkelmann & Söhne i Berlin var det litografiske instituttet Tønsberg benyttet når han skulle ha fargebilder i praktbøkene sine. Han hadde brukt det for sine to «Norske Nationaldragter» (1852) og «Norske Folkelivsbilleder» (1854). I den første annonsen for «Fortellinger af Norges Historie» (1860) kaller han firmaet «det bekjendte Winkelmannske kongelige lithografiske Institut».

«Olaf den Helliges Død». Det tredje bildet lot vente på seg. Først 5. september 1860 ble det i Christiania Intelligenssedler meldt kommet. Hva var grunnen til forsinkelsen? Hadde det noe med forlagets økonomi å gjøre? Eller var det bare usmart å satse på utgivelse i en varm sommertid? La det være usagt. Munch forteller uansett at Vort Billede fremstiller det Øieblik, da Thore Hund stikker Kongen med spydet i Underlivet. Foran Kongens Fødder ligger hans tro Staller Bjørn. Paa Kongens venstre side sees Finn Arnessøn endnu i fortvivlet Kamp, idet han bruger den faldne Thorstein Knarresmed som en Vold foran sig. Under Thore Hund ligger Olaf Arnfinnsøn, som Kongen havde feldet. Bag disse kommer Kalf Arnessøn fremstyrtende. Arne Arnessøn, som i Slutningen af Slaget bar Kongens Banner, segner hardt saaret.

 Forleggeren. Nils Christian Tønsberg (1813-1897) drev midt på 1800-tallet et av Nordens største forlag. Han var utdannet jurist. I dag huskes han og forlaget best for sine illustrerte praktbøker om Norge.

Samarbeidsutfordringen. Det var et logistisk sett temmelig krevende prosjekt Chr. Tønsberg hadde iverksatt fra sitt sete i Christiania. Munch var en mann på farten – stadig. I f.eks. perioden 1857-59 oppholdt han seg både i Roma, København og Wien. Arbo bodde stort sett i Düsseldorf, og Winkelmann altså i Berlin. Men de fikk det til. Det slår en hvor synkronisert tekstene er med bildene – eller omvendt. De lukter av godt samarbeid over landegrensene, det strålende samsvaret har ikke kommet ut av tilfeldigheter. Videre må det ha vært god kontakt mellom Arbo og Winkelmann med hensyn til hva og hvor mye som skulle og kunne gjenskapes på litografiene med utgangspunkt i akvarellene.

Ved å sammenlikne de to varianter av f.eks. kronings-scenen ser vi forskjellene. Hva var avtalt mellom de to aktørene om avvikstoleranse, og hva av avviket var ikke-avtalt? Arbo hadde skapt tre kunstverk som fint kunne ha stått på egne bein, levd videre et selvstendig liv. Litograferingen kunne derimot ha blitt mindre heldig og ødelagt mye for hans karriere. Det var en sjanse å ta. Tønsberg hadde imidlertid god erfaring med Winkelmann. For abonnentene spilte avviket i siste instans ikke så stor rolle. Flertallet av dem hadde neppe tilgang til originalene og kunne ikke fastslå noen mulig kvalitetsforskjell. Men spørsmålet kan stilles: Var trykkene kanskje et hakk bedre enn originalene?

Nedturen. Det var andre utfordringer enn samarbeidet som ble dramatiske. Trondhjems Adressetidende luktet trøbbel allerede etter første hefte. Den 2. juni 1860 skrev avisa: Dette Billedværks Udgivelse vil utvivlsomt være saa bekostelig for Forlæggeren, at den kun ved stor Deltagelse fra Publikums Side kan fortsættes og Hr. Arbo, vor eneste Historiemaler, derved finde Anledning til videre at udvikle sit Talent. Avisa tilkjennega tydelig at et mulig havari for prosjektet ville kunne koste Arbo dyrt ved tap av gode utviklingsmuligheter. Det skulle vise seg at avisas angst for Arbos karriere var overdreven. Angsten for Tønsbergs fremtid som forlegger var derimot sikrere fundert.

Utlodningene. Det gikk svært tungt med salget gjennom høsten 1860 og i 1861. Også andre av forlagets utgivelser solgte dårlig. Særlig P. A. Munchs Det norske Folks Historie ble for tung for folk å fordøye og støvet ned i bokhandlene. Det gikk så trått med forlagsvirksomheten at Tønsberg måtte se seg om etter annet å gjøre. Han søkte stillingen som – og ble utnevnt til – tollkasserer i Tvedestrand i 1861, men konkurs var ikke til å unngå. I februar 1862 bekjentgjorde han at på grunn av sin «bortreise» ville avhende alt hva han hadde av bøker og skrifter. Ingen hadde villet kjøpe beholdningen selv til priser under hva han selv hadde betalt, så han ville lodde ut alt til en pris av 1 spesidaler for loddet. Han hadde inndelt beholdningen i 5000 nummererte gevinster, og siden det skulle selges 5000 lodd, ville alle solgte lodd komme ut med gevinst. Gevinster med de laveste nummer var gjort ekstra verdifulle.

Blant disse 5000 gevinster var det 11 sett av P.A. Munchs norgeshistorie i 7 bind, verdsatt til 17 spesidaler pr. sett. Ellers var det i gevinstbeholdningen også 101 eksemplarer av Billeder af Norges Historie. Trekningen skulle finne sted mandag 28. april s.å. og noen dager deretter, under «Øvrighetens Opsigt».

Kilder om hvordan trekningen falt ut, finnes ikke. Uansett utfall var det gevinstmateriale igjen, for i 1863 hadde Tønsberg ny utlodning med tillyst trekning 13. april. Bl.a. nye 51 hefter med Billeder af Norges Historie og 13 sett av Munchs norgeshistorie ble loddet ut.

I mai 1864 var det klart for den tredje auksjonen, men da hadde Chr. Tønsberg trukket seg ut av alt, og «i Christophersens forrige Auktionslokale» i Christiania ble restbeholdningen i mai 1864 lagt ut for bud. «Bøgerne og Billedværkerne, ville efter deres Beskaffenhed, bortsælges i hele Oplag, eller i passende Afdelinger ad Gangen». Da ble det satt et endelig punktum for konkursboet. – Dermed var det uaktuelt for Arbo å male ni akvareller til.

Så var vel alle trykkene med de historiske øyeblikk omsider spredd for alle vinder, for alle tider. Vi må vel ta høyde for at de fleste av dem er gått tapt fram til dags dato. Men Arbos originaler gikk ikke tapt. Snarere tvert om. De er godt sikret for ettertiden. Under generalforsamlingen i Drammens Museums Venner fredag 15. desember 1967 ble de tre akvarellene overrakt museet som en gave fra venneforeningen.

 

KILDER som ikke er oppgitt i teksten:

Billeder af Norges Historie, Udførte af P. N. Arbo, med Text af Professor P. A. Munch.

Chr.a. 1860

Peter Nicolai Arbo 1831-1892. Drammens Museum. Utstillingskatalog 3.6.-28.9.1986

Morgenbladet 23.2.1862

Morgenbladet 28.1.1863

Aftenbladet 24.5.1864