CARL G. OLSEN (1880-1957)

CARL GUSTAV OLSEN – «en merkelig mann»

«Da jeg ble ansatt i DT-BB skrev Wildenvey til meg og ba meg om å oppsøke Carl G. Olsen. En merkelig mann, skrev han. Jeg er enig i det. Olsen bodde på Strømsø i et gammelt trehus ved jernbanestasjonen. Det var som i en gorkisk novelle, samtidig som huset hadde karakter av et kjøpmannshus, skildret av Gontsjarov.
Det var orden og velstand, takket være fru Olsen, født Roggenbihl. I atelieret hos Carl G. Olsen var det annerledes. Her var sykkelverksted om våren og sommeren. Om vinteren kunstmaling og kunst. Olsen var en glimrende forteller, og jeg tror han var primus motor når det gjaldt å samle Wildenveys dikt til Nyinger.»

Ordene ovenfor skrev forfatteren Olaf Klausen i DT&BB i 1984. Tar jeg ikke mye feil, henger det i mange drammenshjem ett eller flere malerier signert ‘Carl G. Olsen’. Og har jeg fortsatt ganske rett, er det neppe et flertall av eierne som vet noe særlig om personen bak signaturen. Det går det an å forstå, men kort fortalt var maleren et multitalent og i sin tid på 1900-tallet et ustoppelig arbeidsjern som mange drammensere fikk å forholde seg til i forskjellige sammenhenger. Hans virksomhet spente vidt: Han var idrettsmann, idrettsarrangør, sykkelforhandler/-fabrikant, skribent og forteller, tegner og kunstmaler, samt Herman Wildenveys svært gode venn i ungdommens år, pluss enda en god del mer. Ja, han var en personlighet; livet hans har fortjent å bli løftet ut i lyset og husket, men dette portrettet som er tegnet 65 år etter hans død, kan bare bli en skisse.

 

Fra Ministerialbok, Strømsø prestegjeld

Barndom og ungdom. Tirsdag 27. juli 1880 fødte Evine Alette Olsen sin andre sønn. Guttens far var Petter Olsen, på det tidspunkt politikonstabel i Drammen. Han var født i Røyken i 1840. Evine Alette var født i Hurum i 1847 som datter til Jørgen Enersen Huseby og hustru Gunhild Maria Andersdatter. Familien bodde i 1880 i Fremgaden på Strømsø (Tollbugata). Sønnen ble gitt det fulle navn Carl Gustav Frederik. Han var nr. 3 i rekken av i alt fem søsken som kom til å vokse opp på Tangen.

På Tangen bodde i 1880-årene også Abraham Folkestad med familie. Han var på det tidspunkt emissær for sjømannsmisjonen, seinere var han fattigforstander i Drammen. Han hadde to sønner, den yngste het Bernhard. «Litt bortenfor» bodde Carl Gustav Frederik. Begge var ekte ‘Krana-gutter’. Bernhard var ett år eldre, men det ble til at de to hang ganske mye sammen, for de hadde nemlig en stor felles interesse: «Vi puslet og malte, lå oppe på St. Hansberget med skissebok eller med malersakene», mintes Olsen 60 år seinere.

Gjennom barneårene ble Carl Gustav fanget inn av bydelens sjømannsånd. Som for så mange andre Tangen-gutter ble det sjøen også for ham da han ble gammel nok til å kunne ta hyre på en båt. Bare 13 år gammel dro til sjøs; ikke på de lange seilaser. Turene gikk som oftest til nordtyske havner, England og Sverige. På en tur med D/S «Bjørviken» ut fra Norrköping i Sverige, på vei til Hull og London, sprang båten lekk på fjorden utenfor byen. Det var 23. desember 1896, og båten med sin last med jern og papir gikk til bunns, men hele mannskapet ble berget, og Carl Gustav kom til å tilbringe lille julaften som skipbrudden på Norrköpings beste hotell. Det ble en minnerik kveld for gutten, for som yngstemann om bord måtte han holde talen ved bordet og for vertskapet skildre forliset, som ikke var noe dramatisk forlis.

 

D/S «Bjørviken»

Gjennom forliset mistet han nok lysten på mer sjø, for etter de tre årene gikk han i land. Men sjømannslivet ville uansett ikke gitt noen meningsfylt framtid for en mann med et så mangeartet interessefelt som han hadde. I hjembyen startet han på byens tekniske aftenskole. Men om han tok noen eksamen, skal være usagt her, men vi vet at han i flere år arbeidet ved forskjellige verksteder i Oslo.

Likevel, det var nok denne fartstiden som førte ham til marinen. I 1955 ble han tildelt Norges Orlogsforbund medalje for marine-veteraner ved 50-årsminnet for nøytralitetsvakten i 1905.

IF «Ulabrand». Ved århundreskiftet var Carl Gustav Olsen etablert i idrettsmiljøet i Drammen. Konkurranseidrett som nymotens påfunn hadde truffet Drammen som en tsunami ved inngangen til 1890-årene, og i de neste tjue årene dukket stadig nye idretter og idrettsklubber opp – og forsvant. Carl G. Olsen har nok tidlig oppdaget at idrett var noe for ham. Da Idrettsforeningen «Ulabrand» ble stiftet i 1900 med 15 medlemmer, var det en gjeng gode kamerater fra nedre Strømsø, Rundtom og Tangen som gikk sammen om en felles interesse: allsidig idrett, sommer og vinter.

Et tidsvitne fra stiftelsen var den da 16-årige Ingeborg Johansen som 81 år gammel i 1965 ble intervjuet av DT&BB. Hun hadde et langt liv vært bosatt i Kobbervikdalen. I intervjuet het det bl.a.: Etter som Ingeborg lar minnene strømme, forteller hun at det var her i Kobbervikdalen den kjente idrettsforeningen «Ulabrand» ble stiftet. – Det var enda der, sier hun og peker på en gammel, grå stue på andre siden av bekken. – Jeg var bare ungjenta den gangen, men husker godt guttene som vanket her ute. Det var enda Frodesenguttene Håkon og Frode, det var han Ole Bugge, Carl Gustav Olsen og ‘n Herman Wildenvey, eller Portås, som han het da. Det var nok flere, men jeg kan ikke huske alle navnene i farten. Disse karene ville gjerne sporte litt, og så en kveld kom de sammen og stiftet foreningen i den stua der. Hva slags idrett de drev husker jeg ikke så nøye, men de dro på seg noen korte, hvite bukser om kveldene og dro av gårde for å trene. Det var visst både sykling og sånn forskjellig. De drev og fløy innover traktene her òg, husker jeg.

 

I kraft av sin natur sto nok Carl G. Olsen svært sentralt i stiftelsen og virksomheten deretter. Han var medlem av de fleste valgte styrer de årene klubben eksisterte.

Herman Wildenvey har gitt sitt tilbakeblikk på begivenhetene. På side 79 i hans selvbiografi En lykkelig tid fra 1949 leser vi: Det blev noen strålende dager, jeg fikk flere nye kamerater, sportsungdommer, kjekke gutter, som seilte på fjorden, gikk turer til skogs, syklet, kort sagt sportet, i all sin fritid, Carl Gustav Olsen, premievinner på sykkel, var en av dem.
Vi startet en idrettsforening, Ulabrand, og Carl Gustav, som var ansatt på et sykkelverksted og var en praktisk fyr, blev formann. Eyvind Erlandsen og begge brødrene Frodesen var med i bestyrelsen, og jeg skrev foreningens opsang. Ingen foraktet mig eller syntes det var noen diskvalifikasjon at jeg skrev vers. (For ordens skyld: Carl G. var aldri formann.)

Som Tangen-gutt ble traktene rundt Røysjø i Skoger det foretrukne terreng for Carl Gustav – ja, alle klubbens medlemmer streifet mye i Røysjø-traktene, og de hadde ei «sportshytte» der.

Det ble ikke noe langt liv for «Ulabrand». Etter 1904 hører vi ikke mer om foreningen. I januar 1905 skrev Norsk Idætsblad at «Idrætsforeningen Ulabrand etter sigende skal være opløst».

Idrettsmann. Carl Gustav Olsen var åpenbart et idrettstalent. Med sin solide kondisjon var han en utmerket skogs- og landeveisløper. Våren 1902 satte han klubbrekord på landeveien fra Hokksund til Drammen med 1 time 11 minutter og 32 sekunder. I november 1903 arrangerte IF «Ulabrands» et terrengløp fra «Rundinga» på Holmestrandsveien (ved seinere Delikat Fabrikker) til nettopp Røysjø. Med en pakning på 12 kilo ble de 13 à 14 kilometerne tilbakelagt i bratt terreng, på isete og ujevnt underlag. Carl G. Olsen ble nummer to, bare halvannet minutt dårligere enn løps-talentet Eyvind Erlandsen.

 

Utsnitt av foto fra «Rundtom Drammen» 2-1994, utlånt av Drammens Sykkelklubb.
F.v. Carl G. Olsen, Erik Egge, Theodor Bønsnes.

Men det var innen en annen idrett han virkelig skulle vise seg å være rett mann til rett tid på rett sted. Ved de tider hadde sykkelsporten slått dyp rot i drammensdistriktet. Da Drammen fikk en trav-/idrettspark i 1900, med muligheter for banesykling, kom den til å blomstre heftig noen år. «Ulabrand» tok naturligvis opp syklingen, sikkert ikke uten tilskyndelse fra Olsen, med hans mangesidige interesser. Han ble en av klubbens mange glimrende ryttere. I juli 1903 senket han og klubbkameraten Johan Nielsen verdensrekorden på en halv engelsk mil – tandem – fra litt over ett minutt til litt under ett minutt. Ikke rart at det ble sagt om ham at «Han var en peisbrand til å ri på sykkel. Han kunde ri sykkel lenge før noen hadde tenkt på sykler. Han kom til å spille en stor rolle i Wildenveys første ungdomsår.»

Wildenveys gode venn. «En av dem som fra den første stund av var klar over Herman Portaas’ begavelse var Carl Gustav Olsen, en av de merkeligste venner Wildenvey kanskje, har. Han er den som har vært mest sammen med ham i Drammen. Natt og dag», skrev Olaf Klausen i 1929. Det var i 1902 at de to møttes første gang. Det var hjemme hos nettopp brødrene Frode (f. 1882) og Haakon Frodesen (f. 1884) i Holmestrandsveien 32. Frodesen-brødrene var født på Tangen, og de må ha kjent Carl Gustav helt fra barnsbein av. Herman hadde truffet Haakon under sin tid på amtsskolen på Nedre Eiker skoleåret 1900/01.

Haakon Frodesen fortalte til DT&BB i 1956 at da Herman Wildenvey kom til Drammens som ung, var meningen den at han skulle arbeide i Olsens sykkelverksted. Siden Frodesen var kamerat med begge, var det nok han som hadde formidlet kontakten. Wildenvey har selv ikke gjort noe vesen av seg som sykkelreparatør-lærling.

De tre vennene kom til å henge sammen i flere år, og så vel Carl Gustav som Haakon oppmuntret sin langt yngre venn til å skrive. Dikterspiren følte seg stundom misforstått og trengte vel oppmuntring nå og da. Om dette vennskapets betydning for Herman skrev Olaf Klausen videre i nevnte tekst: «Likesom med Haakon Frodesen foretar Gustav Olsen streiftog med ham i Drammens omegn, som de elsket. For de utpregede frihetsnaturer var livet langs elven og i åsene det som stadig kalte på dem. Og Carl Gustav Olsen var en merkelig gutt. Han skapte sikkerlig megen utferdslyst i den eventyrlystne dikter.»

Gjennom vennskapet til da hadde Herman skrevet dikt på lapper og hva som var for hånden. Haakon Frodesen så verdien i dem og samlet dem. Ett het «Ulabrand», om den berømte losen i Ula. Skrevet av en prøvende tenåring ble det langt fra noe mesterstykke, muligens var det inspirert av Peter Rosenkrantz Johnsens dikt av samme navn fra 1890. Uansett dette, det holdes for sannsynlig at Hermans dikt var den direkte årsaken til klubbnavnet.

Carl Gustav Olsen som fødselshjelper for Wildenveys debutsamling Nyinger er muligens urettmessig oversett. Blant annet om dette skriver Tangen-gutten, forfatteren og journalisten Einar J. Aass i sin avis «Morgenposten» 19.7.1956:

-Ikke heng med hue, sa Carl G., – nå skal du høre, du og jeg skal begynne med et blad, du skal skrive og jeg skal tegne!

  Wildenvey ble fyr og flamme. – Vi begynner med en gang, sa han.

-Niks, sa Carl G., – nå skal du reise hjem til Mjøndalen og ta jobb på papirfabrikken og så skriver du i fritiden!

-Aldri i livet, bedyret den unge dikter, men det ble som Carl G. ville.

  Diktene begynte å komme til Carl G., først jevnt, så mer tilfeldig og til sist ingen. Men da høsten kom, fikk Carl G. et brevkort, der stod det: Ser du nå hva kritikken sier om meg?

  Da var «Nyinger» kommet.

I 1956 fylte Herman Wildenvey 70 år. Carl G. Olsen, som respekterte vennens påståtte, utsatte fødselsår, markerte begivenheten med å lage til fest hjemme hos seg i Grønland 6 der hovedperson naturligvis var innbudt. Denne festligheten forteller at vennskapet mellom Herman og Carl Gustav var livslangt, for så vidt som sistnevnte døde allerede året etter, og den yngre vennen bare tre år etter.

 

Drammens Tidende 4.2.1903

Stevnearrangør. Carl G. Olsen og andre av «Ulabrand»s medlemmer sto bak mange arrangementer, særlig i Drammens Idrætspark, men de hadde større stevne-ambisjoner enn som så for klubben. Da foreningen søkte Norges Skøiteforbund om å få arrangere NM i Drammen 6.-7. februar 1903, ga forbundet grønt lys for det. I et brev til Drammens Tidende fra det gamle «Ulabrand»-medlemmet Olaf O. Gullhaug, sendt fra Chicago 14. februar 1936, skriver han om arrangementskomiteen at «den besto av følgende: Carl G. Olsen, Johan Nielsen, Herman Portås (Wildenvey), Kristian Olsen, Carl Himberg, Harald Lunde og mig selv.» Han nevner Carl G. Olsen først, noe vi velger å tro betyr at denne var leder av komiteen. Løpene ble avviklet under svært vanskelige værforhold, men Drammens Blad kunne skrive et par dager etterpå at de utenbys sportsmenns takket «Ulabrand»s styre og alle som hadde hatt med arrangementet å gjøre, for det gode arrangement. «Alle måtte med respekt anerkjenne det arrangement som var satt i stand under til dels vanskelige forhold.»

Sykkelforhandler. Det hadde vært en tendens allerede fra 1890-årene at fremtredende utøvere i Drammen – fortrinnsvis innen sykkelidretten – etablerte seg med sports-/sykkelforretning ennå mens karrieren pågikk; eksempler er Anders Stensrud og Erik Egge. Med den virketrang og det oppkomme av ideer Carl G. Olsen sto for, måtte det bli sykkelforretning og -verksted også for ham. Han hadde utdannelse i maskinfaget, og gikk tidlig i gang med denne virksomheten. I en av hans annonser i 1928 løfter han fram som et fortrinn sin «30 års praksis».

 

Hans første firma het «Carl G. Olsen Cyckleværksted». Da var lokalet hans i Brubakken på Strømsø, i den såkalte Hauff-gården. Han ikke bare solgte sykler, allerede våren 1903 hadde han begynt å skru sammen sin egen – «af eget Fabrikat» – modell ‘Lyn’. I 1910 het firmaet «Carl G. Olsen, Cycelfabrik», og han tok imot godtfolks sykler til ovnslakkering, fornikling, rensing, innsetting av frihjul «samt alt til Faget henhørende».

 

CGO underholder på scenen. Drammens Park 1909. «Sykkelfabrikant Carl G. Olsen syklet omkapp med forskjellige konkurrenter på scenen, to deltagere av gangen, på tre store valser, hvorav de to bakerste dreiet seg om sin egen akse. To kjempevisere med forskjellig farve var i forbindelse med valsene, og viste på en stor skive hvem som kjørte hurtigst.»

I 1912 oppfant han dessuten ei sykkelpumpe. Den var en meget sinnrik konstruksjon som han fikk patent på. Pumpa lå fullt ferdig i det røret som setet var festet til. Når man skulle bruke den, trykket man på en knapp under setet, og håndtaket til pumpa sprang da fram. Optimismen rådet, og i 1914 deltok han med en stand, nr. 860, ved Jubileumsutstillingen i Kristiania. Under avdelingen ‘Turistvæsen tillands, klasse 91 Transportmidler’ stilte han ut et utvalg av sine sykler. Tjue andre sykkelfabrikkanter i Norge stilte også ut.

I april 1918 var han flyttet til Tollbugata 9, og navnet var endret til «Drammens Sportsforretning». Nå solgte han variert sportsutstyr, for sommer- som for vintersesong, fra karbidlamper til fotballer. I 1920 averterte han motorer til å sette på sykkel; forløperen til knallerten. Samme år averterte han også påhengsmotorer for båter, 2 ½ Hk. Han solgte et restparti, noe som tyder på at han kan ha solgt påhengsmotorer en stund. Ingen andre forhandlere i Drammen avertert salg av sykkel- eller påhengsmotorer. Olsen var fremtidsrettet og åpenbart ikke redd for å satse utradisjonelt.

 

Satsingen kan ikke ha svart seg helt. Økonomien i sykkelforretningen og -produksjonen gikk noe ujevnt, lønnsomheten var så som så. Han fikk både akkordforhandlinger og konkurser å håndtere, og ulike kompanjonger kom og gikk; lokalene hans skiftet adresser. I 1927 reparerte Carl G. Olsen sykler i Langes gate 16. Året etter er han innflyttet på nytt i sitt første lokale i Hauffs gård i brubakken på Strømsø. Omkring 1930 avsluttet han som sports- og sykkelforhandler. Det var en annen interesse som etter hvert hadde tatt over.

Men interessen hans for sykkelidrett var ikke død selv etter mye økonomisk motbør. Drammens Velocipedklub var for lengst lagt ned, det samme var jo IF «Ulabrand», men sykkelidretten blomstret fortsatt andre steder i landet. Nå ville Drammen ha ny sykkelklubb. På et godt besøkt møte på Marienlyst 1. juni 1928 besluttet noen ildsjeler å stifte «Drammens Cykleklubb». På stedet tegnet 33 medlemmer seg, og et foreløpig styre ble valgt. Til formann valgtes Johan Nilsen; til sekretær nettopp Carl G. Olsen. – Så ble det nok en gang tandem for de gamle parkamerater. Klubben er fortsatt i live.

 

I 1937 tegnet Carl G. Olsen etter hukommelsen sin klubbkamerat og konkurrent Johan Martinsen Røed.

Maleren og tegneren. Det var maler han helst ville være, det var det han helst ville leve av, det var det han ville bli husket som. Og maler ble han hele livet. Allerede om bord på D/S Bjørviken fikk Carl G. Olsen sin første maleundervisning. Skipperen viste seg snart å være en habil maler – en fremragende marinemaler. Han kunne gi dekksgutten verdifulle råd og vink da de hadde ‘funnet hverandre’. I et intervju i 1953 sa han at «om vi går tilbake til 1910, kan jeg regne meg som profesjonell maler. I årene fremover drev jeg det slik at jeg jobbet med sykler og lignende i sommersesongen, og om vinteren forsøkte jeg å ta det forsømte igjen når det gjaldt maleriene.»

På Drammens tekniske aftenskole fikk han ingeniør Erik Thurmann som lærer; Thurmann var selv en god frihåndstegner. Denne så snart elevens evner og ville hjelpe ham inn på Horten tekniske fagskole. Men Carl Gustav syntes ikke noe om projeksjons- eller fagtegning; han ville bli maler, og så ble han med på forskjellige malerkurs, bl.a. gikk han på Erling Damms malerskole i Oslo. I et tilbakeblikk i Drammens Tidende i 1931 sa han om kunstutdanningen sin at «dessuten har Schjelbred korrigert mig litt, og det har jeg hatt mye nytte av. Men det meste har jeg måttet ta mig til selv, dels efter fagbøker, dels på egenhånd».

«Men fra 1925 var det vel, så ble det til at jeg utelukkende levde av å male – og det har jeg gjort i årene siden.» Det var omtrent ved de tider Bernhard Folkestad malte sitt store lerret «Drammensmarken» (1930) og andre kjente bilder med drammensmotiver. Det kan vel tenkes at også dette må ha tilført Olsens egen karriere en porsjon energi.

Siden han satte seg fore å male for livsoppholdet, måtte han spenne vidt i sin motivkrets: så vel landskaper som dyrebilder. Han malte mye på bestilling, også gjerne portretter, men om det hadde han en klar holdning: Skulle han male et portrett måtte det være et ansikt som hadde karakter. Et ansikt hvor livet har satt sine merker og gitt sitt preg. «En smukkas som, bare ønsker å se hvor pen han er, greier jeg ikke å male.» Ansikter som hadde karakter, fikk han anledning til å male i 1954 da Drammen Bryggearbeiderforbund bestilte to malerier av lagets første formenn: Andreas Nilsen og sin egen bror Kristian Olsen. Ellers kan nevnes at han også malte et portrett av sin venn Herman Wildenvey. Portrettet ble i 1979 gitt som gave til Nedre Eiker kommune.

Selv foretrakk han landskaper og mente at naturen i Drammens omegn ga mer enn nok inspirasjon til det. «Og skogen har jeg lært å kjenne og sette pris på gjennom utallige turer i skog og mark. Jeg har holdt til mye i en hytte oppe ved Røysjø, og det er trakter hvor man ikke behøver å springe på jakt etter motivene.»

På den andre siden av gaten, i det som ble kalt «Centralhaven» lå et gammelt trehus. Her drev en (spesiell) dame en liten frisersalong. … I samme eiendom hadde kunstmaler Carl G. Olsen sitt atelier. Han var ‘spesialist’ på stilleben. Vi hadde et hjemme, bestilt etter mål.»

Karin Graver, født Berglund, bodde på Grønland mellom 1935 og 1948. Fra Rundtom Drammen 2010-1

Og han malte også faner. Da bryggearbeiderforbundet skulle permittere sin gamle fane og få malt en ny, fikk Carl G. Olsen oppdraget etter å ha levert noen forslag til motiv. Det ble et godt utført prospekt av byens havn. Fanen ble overrakt foreningen 29. april 1931. Den tilhører nå Drammens Museum.

 

Etter hvert fløt det hundrevis – ja, muligens over tusen – av malerier, tegninger og fargerike akvareller fra hans hånd, og arbeidene ble spredt over hele landet. Var det tider da malerisalget gikk tregt, dro han selv rundt om i landet, og omsetningen var ikke dårlig. Så seint som på denne siden av tusenårsskiftet er malerier av ham annonsert til salgs på så fjerntliggende steder som Harstad, Svolvær og Tromsø. Mange likte hans enkle og folkelige motiver, og utvalget var stort, for han spilte på mange strenger. Ikke alt var like bra, det kan det vanskelig bli når en arbeider i høyt tempo, men i årenes løp ble det levert mange bilder som folk visste å verdsette. Flere av dem dokumenterer scener fra lokalhistorien/-geografien.

Smaksdommerne kunne ikke anerkjenne naturalisten og amatøren, men hans motiver kom til sin rett. Under Drammens Museums utstilling i 1999 «Fra Drammens-prospekter til inspirasjon for kunstnere», var Olsen representert med hele fem bilder av i alt 141 utstilte: «Gamle bybro mot Bragernes», «Mortefiskeren», «Ho Ho’s hjemkomst», «Den gamle bybro» og «Torghandel». Lokale scener var jo en motivkrets vennen Bernhard Folkestad også hadde på repertoaret sitt.

Fortelleren. Hvor mye det tidlig etablerte vennskapet med Bernhard Folkestad faktisk fikk å si for Carl G. Olsens eget virke, er det umulig å ha noen begrunnet mening om i dag, men vi tror vel at karrieren til den ett år eldre og berømte både maler og forteller betydde noe. Bernhard Folkestad ble etter hvert en glimrende forfatter, i sin tid betegnet som «den beste maler blant forfatterne». Tidlig på 1900-tallet skrev han maleriske essays, artikler og noveller i Verdens Gang og Tidens Tegn. Disse tekststykkene, som tidens tann har gnagd glansen av, ble samlet og utgitt i fire bøker i ti-årsperioden 1923-1933. Ett som ennå står seg godt, «Idéassociasjoner» (TT 15.12.1923), skildrer en dramatisk hendelse han som sju-åring opplevde under drammensmarken. Dette var et forfatterskap Carl G. nokså sikkert fikk med seg; han var selv en utmerket forteller.

Han slapp da også til i lokalpressen, også han med motiv fra marken; var ganske opptatt av den. Hans lange tre-spalter «Blant gjøglere, bjørner og havfruer. En unggutts erindringer fra Drammens-marken 1895» sto på trykk i Drammens Tidende vinteren 1952. Erindringen var ledsaget av en to-spaltet, eget maleri av torget en markensdag. Teksten rekker ikke opp til Folkestads nivå, men den står seg definitivt som et verdifullt tidsbilde fra byhistorien. Han hadde da for lengst begått en vakker hyllest til en gammel kjenning, Hanna Røysjø på Røysjøplassen, da hun fylte 75 år i 1937. Den sto på første side i Drammens Tidende 31. august, og viste med hvilken stødighet han kunne føre sin penn, med og uten tusj.

 

Hanna Røysjø. Tegnet av Carl G. Olsen

Ekteskap. Carl Gustav Olsen giftet seg 26. desember 1907 med Jenny Katinka Roggenbihl. Ved folketellingen i 1910 var deres bostedsadresse Konnerudgaten 37. Jenny var født 10. juni 1886 i Drammen, men vokste opp i Larvik, som datter av lokomotivfører Peder Sigvard Roggenbihl, f. 1863 og hustru Ingeborg Louise Nilssen, f. 1865. I adressebøker for Drammen/Buskerud i 20- og 30-årene kan vi følge Jenny gjennom noen år; hun står oppført med ‘frisersalong’ med adresse Grønland 6 som også var deres boligadresse da. Hun var utdannet hos flere frisørmestere i Oslo og åpnet egen praksis 1. september 1912. Jenny Olsen døde – «sovnet stille inn» – 26. juli 1944. Carl G. Olsen kom deretter til å leve som enkemann i nesten 13 år.

 

I 1910 bodde Carl Gustav og Jenny Olsen i Konnerudgata 37 («Hånd i hånd»). Huset har fått endret fasaden siden da. Foto: Jo Sellæg, 1992

Friluftsmannen. Mellom maleren og friluftsmannen i seg ble det ikke mulig for Carl Gustav Olsen å etablere noen tydelig grense. Ikke så rart. Allerede i barne- og ungdomsårene ble han vàr skogens lokkende toner; et forhold ble etablert for alltid. Som landskapsmaler levde han under kravet om å trives utendørs – kjærlighet til naturen var en forutsetning. I intervjuet fra 1930 fortalte han at han kunne gå turer over mange dager med malerkasse og lerret, og være ute så vel natt som dag. Det var et herlig liv, det å vandre i naturen, og når en så fant et godt motiv og kom i stemning, skulle det bare være å plukke fram pensel og palett, – og vi ser for oss den sterke, seige skoggangsmannen og livsnyteren med sitt staffeli og sine skilderier tråle nær og fjern utmark.

«Slik skulle en leve bestandig», var drømmen hans. – Men det kunne ikke gå slik, og slik gikk det da heller ikke.

Parti fra Haddelandsdammen, Konnerud. Malt av Carl G. Olsen

Dødsulykken. Mandag 22. april 1957 befinner Carl Gustav Olsen seg i Skoger. Han kommer gående fra Skoger stasjon og skal krysse Sørlandske hovedvei som går forbi like ved stasjonsområdet. Han synes å ha som mål bussholdeplassen på motsatt side av veien. Den er forholdsvis trafikkert. Et par meter ute i veibanen stopper han og gir der inntrykk av at han oppgir forsøket på å komme helt over. Men idet en varebil kommer kjørende, fortsetter Olsen videre over veien. Varebilen på vei sørover treffer Olsen ute i veibanen. Bilen holder moderat fart, og selv om sjåføren neppe kunne lastes for ulykken, blir han tatt med til blodprøve i Drammen. Blodprøven er negativ. – Carl Gustav Olsens begravelse foregikk fra Strømsø kirke lørdag 27. april.

Testamentet. Også etter sin død viste den ‘merkelige mannen’, denne mangt tenkende og mangfoldig handlende, sitt jeg: Da hans testamente ble åpnet, viste det seg at han hadde betenkt «Foreningen til dyrenes beskyttelse» med ett maleri, én radering og tre tegninger som foreningens formann var bemyndiget til å selge. – Så var det dyrenes velbefinnende som var hans siste tanke.

Tegningen øverst av Carl G. Olsen har Bjarne Kristoffersen gjort. Den sto på trykk i DT&BB 25.7.1950.

Kilder:

Aage Sørensen: Dikteren og hjembygden. DT 28.9.1959

Aage Sørensen: Septemberprat ved postkassen. DT&BB 11.9.1965

Arnt Ruud: Herman Wildenvey er et av de beste mennesker jeg har møtt. DT 19.7.1956

Bratsberg, Bjørvin: Fra borgervæpningen til våre dager. Korpset-Parken-Byen gjennom 90

år. 1967. s. 108

Carl G. Olsen: En skogens kvinne. Hanna Røisjø fyller 75 år. DT 31.8.1937

Carl G. Olsen: Blant jøglere, bjørner og havfruer. En unguts erindringer fra

Drammensmarken 1895. DT og BB 18.2.1952

Drammens Tidende 23.4.1957

Eyolf J. Busengdal: Maler og idrettsmann er 70 år. DT 25.7.1950

Gullaug, Olaf Olsen: Drammenser i U.S.A. forteller om gamle idrettsminner. DT 4.10.1944

Olaf Klausen: Wildenveys unge år i Drammen. DT, julenummeret 1929

Olaf Klausen: Wildenvey og venner i Drammen. DT&BB 18.5.1984

Hyldningsdikt til Herman Wildenvey. DT&BB 5.7.1986

Lite intervju med en Drammens-maler. DT 18.7.1931

Maleriene skal spre trivsel og hygge. Fremtiden 7.2.1953

Norges håndverkere, bd. II. Dreyers forlag, 1938

Orlogsforbundets medalje til Carl G. Olsen. DT 12.11.1955