Rokkesteinene

 

Det var en presteutnevnelse på Modum i selveste grunnlovsåret og et giftermål året etter, som brakte meg til Hovlandsfjellet for første gang. Utnevnelsen gjaldt Christen Styhr Essendrop som 1814 ble tildelt kallet som sokneprest til Modum, og ekteskapet var det han inngikk i København 1815 med sin danskfødte forlovede, Abelone (Lone) Kilde. I alle deler en underlig bakgrunn for en skautur. Hvorfor jeg ikke av andre årsaker hadde vært på Hovlandsfjellet, skal jeg ikke ha sagt. Jeg vet ikke. Fjellet er bra nok, det.

 

Med sine 675 meter over havet, sine blinkende vann og sin utsikt til alle verdens hjørner, burde det være et selvfølgelig mål for enhver som foretrekker skauen framfor det meste. Men så lenge en er i live, er motivert og i skapelig fysisk form, er det ikke for seint å handle. Men først et historisk tilbakeblikk.

 

Hansteen besøker Heggen. Ti år etter bryllupet var professor i astronomi og geofysikk ved universitetet i Christiania, Christopher Hansteen, med sin familie på besøk i Heggen prestegård hos sin venn soknepresten. Da hadde Essendrop vært enkemann i noen år, og han satte forståelig nok pris på det varme, vennskapelige samvær som han så på som et streif av sol inn i sitt sorgtunge sinn. I hyggelig lag, med punsj og i tett sigartåke kan vi gjette på, og blant mangehånde samtaleemner, har soknepresten – sikkert med stor iver – latt falle ord om en sak han regnet med at professoren ville ha interesse av, nemlig at høyt oppe på Hovlandsfjellet, på prestegårdens grunn, fantes 20-30 rokkesteiner samlet på et mindre område. – Soknepresten tok ikke feil. Steiner som kunne settes i ruggende bevegelse, interesserte professoren selvfølgelig.

Da jeg ikke tilforn havde seet saadanne Stene, og yttrede Lyst til at besee dem, for at kunne gjöre mig et tydeligt Begreb om, hvilken Form Natur eller Menneskehænder havde givet dem, hvorved en saadan oscillerende [svingende] Bevægelse kunde blive mulig, tilböd Pastor E. at före os derop. …saa tilbragte vi dog 2 Timer med Opstigningen, der skeede deels til Hest, dels til Fods; thi Fjeldplateauet er i det mindste 1000 Fod höjere end Præstegaarden, og Opstigningen saaledes meget besværlig, skrev Hansteen etterpå, i 1849.

 

Lone dør i barselseng. Bare kort tid i forveien var Christen Essendrop kommet over denne kunnskapen, temmelig tilfeldig og med svært tragisk bakgrunn. Hans elskede hustru Lone døde av melkefeber i barselseng 1821, sju dager etter at hun hadde født deres fjerde datter den 21. juni. Det var saktens en stri tilværelse for soknepresten å ta seg av de fire morløse småjentene. En kan lett forstå ham når han et par år etter bestemte seg for å ta dem med seg til København og overlate dem til morens familie. Med på turen til Danmark tok han med seg også sin husmann Lage (Lauge) Heggen. Et smart trekk.

 

Lage får en overraskelse. Under sitt danmarksopphold kom Essendrop også til Bornholm. Mens presten avla visitt hos en embetsbror, drev husmannen rundt utenfor prestegården der han kom i snakk med graveren. Denne gjorde Lage oppmerksom på en stein som lå fritt på fjellgrunnen, og ga han den en dytt, skulle nordmannen få se noe merkelig. Lage så gjorde, og temmelig forbløffet så han at steinen begynte å rokke.

Tilbake i Modum, i 1824, måtte Essendrop sende tjenestefolk opp på Hovlandsfjellet for å finne bortkomne beitedyr. Lage var med. Der oppe fikk han se en stein som i form var svært lik den steinen han hadde satt i bevegelse på Bornholm. Umiddelbart tok han den for en rokkestein, og var så sikker i sin sak at han ikke engang prøvde den før han hauket til de andre i følget. Med grenseløs overbevisning inngikk han et veddemål med en om ei neverskrukke fylt med molter som denne hadde plukket på turen, at hvis han dyttet til den store steinen, så ville den rokke. Det skjedde da også, til de omkringståendes store forundring.

Lage tjente siden som guide for dem som hadde lyst til å se steinene. Han holdt omhyggelig jord og torv borte og la endog steinkiler under for at de ikke uvedkommende skulle få anledning til å forsøke sine krefter på dem, og derved skyve dem ut av sitt leie.

 

Teologen er sterk i troen. Da Lage vel nede i prestegården fortalte om rokkesteinen oppe på fjellet, red Essendrop straks opp for å se den selv. Da oppdaget han at det ikke bare var mange steiner til der, men også det forunderlige at de alle var nokså like i formen. Alle lå de på steder som hadde, eller tilsynelatende måtte have havt noget vist skummelt ved sig, i nærheten av myrer og tilgrodde tjern, og således synes å vitne om at stedet skulle forsterke virkningen av de ritualer han trodde steinene mest sannsynlig hadde vært en del av. Essendrop var fagmann bare i teologi. Derfor ble det naturlig for ham å tro, at rokkesteinene var brukt av våre fjerneste fedre i deres gudedyrkelse, til offerhandlinger. Derfor hadde disse menneskene også utformet de nokså likt utseende steinene efter en vis vedtagen Form, som han skrev etterpå.

 

Støtte for denne sin parallelle tro fant han også i det forhold at han på to steder i Modum hadde sett steiner som han ut fra deres form, holdt for å være rokkesteiner. På gården Øvre-Gubberuds skog i Snarum var det på en ås ved et tjern oppdaget en rokkestein. Det beviste, mente Essendrop, at i rokkesteintiden måtte hele egnen ha vært tett bebodd. Og siden det fantes verken sagn eller annen tradisjon om disse steinene, måtte deres funksjon skrive seg fra den mörke Alder. Dette ble støttet av Hansteen idet han antok det som utvivlsomt, at Rokkestene ere tildannede ved Menneskehænder.

 

Essendrop tipser Christie. Nå var ikke Hansteen den eneste som Essendrop satte inn i saken om de mystiske og mytiske steinene. Essendrop hadde venner og kjenninger i mange miljøer. En av disse var Wilhelm Frimann Koren Christie, mest kjent som en glitrende sekretær under forhandlingene på Eidsvoll i 1814. Det han hørte av Essendrop, tok han med i en artikkel om ”Rokkestene i Norge” i det først utkomne heftet av Urda, landets første antikvariske tidsskrift. Da var det blitt 1835. Han viste til at faglitteraturen på det tidspunktet bare kjente noen få slike rokkesteiner, flest på Bornholm hvor det var tre. Men Christie kunne i artikkelen slå i bordet med flere enn 60 ruggesteiner bare i Nordre og Søndre Bergenhus amter alene. Men ikke bare det. Han kunne videre fortelle at der paa et Fjeld i nærheden af Modums Præsteggaard skal ligge over 80 Rokkestene, i Forening med andre mærkelige Steenmonumenter. Om de modumske rokkesteinene hadde Christie planer om at kunne levere nogen nærmere Underretning, hvis jeg er saa heldig at faae den Bistand, jeg i denne Henseende har Grund til at vente. Nå døde Esssendrop i februar 1837, og Christie kom vel neppe til Modum.

 

Hansteen gjør undersøkelser på Hovlandsfjellet. Sikkert inspirert av Christies artikkel dro Hansteen to år etter til Modum på nytt, sommeren 1837. Siden forrige Modum-besøk hadde han vært to år i Sibir for å undersøke om jorda har én eller to magnetiske akser. Det var altså ingen hvilken som helst vitenskapsmann som nå var dratt ens ærend til Hovlandsfjellet for å granske steinene grundigere. Han slo fast at mange kunne settes i bevegelse i én retning, som om de rokket om en fast akse. Et trykk med handa på en stein i en retning som var loddrett på denne aksen, når det ble gjentatt taktmessig, satte steinen i en svingende bevegelse. Etter som de store og tunge steinene lå på fast og solid fjell, frambrakte denne bevegelsen en hul og rungende lyd som liknet på en slags klang, rapporterte han.

Etter oppmåling regnet Hansteen den størstes volum til å være 108 kubikkfot, og siden professoren også foreleste i anvendt matematikk, tviler vi ikke på utregningen. Samme år som Lage oppdaget rokkesteinen, ble en norsk fot fastsatt til 0,31374 m. Da skulle volumet bli noe sånt som 3335 liter. Med Hansteens angivelse av tetthet for granitt til 2 ½ ganger større enn vann, skulle vekta bli om lag 8,3 tonn.

 

Kjerulf knuser troen. Da Hansteen etter sin ekskursjon til Hovlandsfjellet kom ned i bygda igjen, traff han hyttemesteren ved Modum Blaafarveværk, dr. Theodor Scheerer. Hansteen fikk lokket også Scheerer opp på fjellet.

 

Om sine observasjoner der skrev Scheerer etterpå ganske avdramatiserende at steinene dels var av samme bergart som berggrunnen de lå på, dels av en annen art. Sannsynligvis hørte de siste til de bergarter som dekket mesteparten av de nordiske fjell og flater. De var kanskje kommet som følge av ismassene nordfra og avsatt her, mente Scheerer som dermed antydet tvil om flyttblokkene som fortidsminner skapt av mennesker. Han kjente tydeligvis til at utviklingen innenfor geologi hadde tatt en ny retning. Kunnskapen om istidene og deres følger for landskapet var i ferd med å bryte gjennom, men var ikke ferdigutviklet da Hansteen i 1849 skrev om rokkesteinene.

 

Den som for alvor skulle åpne for innsyn til en helt ny verden innenfor geologi, var Theodor Kjerulf, men han var født så seint som i 1825, samme år som Essendrop og Hansteen satt over punsjen og drøste. Med støtte i geologen Jens Esmarks studier ble Kjerulf seinere en fanebærer for det syn at det hadde vært istid i Norden, og den første til å anvende nedisingsteorien til å forklare løsavleiringer, morener, skuringsstriper og flytteblokker.

 

Hovlandsfjellet synfares. Trigget av alle disse pirrende historiske data ville jeg beingå fjellet selv sammen med min gode venn Børre. Fra en parkeringsplass ved foten av Hovlandsfjellets sørende tok vi oss greit opp på platået. En god slump steiner skulle det vel gå an å gjøre seg kjent med før det ble mørkt. Joda, vi ble godt kjent med en anselig slump steiner, men alle var døde og uspennende. Da var han nok heldigere han, Kaare Engelstad, som så seint som våren 1935 kunne skrive i Drammens Tidende: Men ennu finnes der enkelte av dem som rokker.

Tegningen viser den steinen Hansteen mente var den største og mest interessante, den som Lage først oppdaget. Allerede kort etter ble dens rokkeevne ødelagt; det gikk slik for seg: Da Hansteen var på Hovlandsfjellet, var han ledsaget av et følge. I følget var en ung dame, som intet mindre end udmærkede sig ved legemlige Kræfter, morede sig med at sætte Rokkestenen i længere Tid i svingende Bevægelse, saa skred den, til det omstaaende Selskabs Forskrækkelse med skjærende Bulder…, hvorved Stenen kom ud af sit forrige Leie, saa den nu har mistet sin Egenskab som Rokkesteen. (Trappetrinnene vi ser til venstre, mente Scherer var naturlig framkommet.)

En urokkelige følgesrekkefølge. ”Alt henger sammen”, heter det. Hadde ikke Essendrop litt overraskende fått sitt kall i Modum, og hadde han ikke giftet seg med Lone, følgelig hadde Lone neppe mistet livet i barsel, følgelig hadde ikke Essendrop reist til Danmark og Bornholm på det tidspunktet, følgelig hadde ikke Lage kommet i snakk med en fremmed graver, følgelig hadde vel Lage aldri festet seg ved noe merkelig ved steinene på Hovlandsfjellet, følgelig kunne ikke Essendrop fortelle noe om dette til Christie og Hansteen, følgelig hadde ikke Hansteen skrevet en fagartikkel om sine funn etterpå, følgelig påstår jeg at etterslekten aldri hadde fått vite om rokkesteinene, følgelig hadde jeg vel aldri noen gang kommet meg opp på Hovlandsfjellet, og det ville ha vært sterkt å beklage på det tidspunkt det hadde vært for seint å orke opp. – Det er en følgesrekkefølge ingen kan rokke.

 

Kilder:

Christie, Wilhelm Friman Koren: Rokkestene i Norge, i: Urda, et norsk antiqvarisk-historisk

  Tidsskrift, 1835, s. 303.

Engelstad, Kaare: Rokkestenene på Hovlandsfjell, i: Drammens Tidende 26.4.1935.

Hansteen, Christopher: Rokkestene paa Hovlandsfjeld i Modums Præstegjeld i Norge, i:

   Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie. København 1849, s. 362-384.

Mamen, Jon: Sokneprest C. S. Essendrop 1776-1837, i: Gamle Modum 1992, s. 12-13.

 

http://arkeologi.blogspot.com/2009/05/ruggesteiner.html